Anketilsvar fra staten
Jeg var forberedt på at statens advokater skulle sende anketilsvar på anken min til Høyesterett, men at jeg skulle reagere slik jeg gjorde, hadde jeg ikke ventet. Jeg er så skuffet over at staten og Arbeids og inkluderingsdepartementet ikke kan ta affære – kan rett og slett droppe saken og godta min sykdom som yrkesskade! Hvor mye bevis trenger de? Hvor stor sannsynlighetsovervekt trenger de? Det skal være 50%. Jeg mener nå at jeg overskrider den prosenten meg god margin.
Gutter og jenter som vurderer å reise til Afghanistan eller andre NATO og FN operasjoner: Tenk dere godt om! Tenk igjen. Selv om du er brennsikker NÅ på at du aldri kommer til å få problemer i ettertid……. Tro meg når jeg sier at selv den sterkest og tøffest kan slite i ettertid. Og da er det for jævlig at man må slite mot sin tidligere arbeidsgiver – staten – etterpå. Tenk litt på det før du signerer kontrakten.
Per Ove Width svarer
Da fikk jeg svar fra FrPs Per Ove Width. Dessverre var det lite han kunne gjøre,sa han. Etter 12 år på Stortinget var det slutt for ham nå. Han sier videre at han er enig med meg i at min sak er urettferdig. Regner med han også er enig i at det ikke var på denne måten Stortinget hadde ment at veteraner skulle behandles.
Solberg kommenterer
Erna Solberg kommenterer norges krigføring i bloggen sin.
I tyve år tjenestegjorde for eksempel tusenvis av nordmenn for FN i Libanon, men likevel ble det de gjorde ”der ute” oppfattet som noe helt annet enn det Forsvaret gjorde ”her hjemme”. Og når inntrykket offentligheten fikk var at oppdraget var nesten fredelig og ufarlig ble det skapt en kløft mellom samfunnet og de soldatene man sendte ut – som kanskje hadde en helt annen opplevelse. Mange kom hjem til en familie, en forsvarsorganisasjon og en offentlighet som ikke hadde forutsetninger for eller vilje til å forstå hva de hadde opplevd og hvilken effekt dette kunne ha. Altfor mange har måttet slite alene med virkningene i ettertid.
Erna Solberg svarer deg på nett!
Har du spørsmål til Erna Solberg? Er du i tvil on hvilket borgerlig parti som skal få din stemme? Da kan du spørre Erna på Dagbladet’s nettsider i dag. Jeg kommer (selvsagt) til å prøve å få inn et spørsmål som er relatert til min sak. Om det blir besvart eller ikke, det blir spennende å se. Send inn dine spørsmål her.
Jeg fikk da iallefall mitt spørsmål besvart:
Våre veteraner fra int.ops
Hva vil Høyre gjøre for å se til at alle de fine lovnadene ifm ot.prp 67 og den nye “Veteranloven”, faktisk blir overholdt og ikke bare fine ord, muligens for å få veteraner til å holde fred en stund? Og hva mener du om at skadde veteraner, som har fyldig dokumentasjon på at det er sannsynlighetsovervekt på at skade/sykdom stammer fra int.ops, allikevel må ta saken så langt som til Høyesteretten for å få godkjent yrkesskade?
Innsendt av: Veteran fra UNIFIL go KFORDet er uverdig av Norge å ikke behandle veteranene på en bedre måte. Jeg synes forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen har gjort gode ting på dette området (av og til må vi rose våre motstandere). Likevel synes vi ikke hun gikk langt nok i behandlingen av Ot.prp. nr. 67. Vi mener de nye reglene også må gjelde for eldre veteraner. I regjering vil vi selvfølgelig passe på å følge opp det vi mener her.
Hilsen Erna
Uverdig, ja! Og i dag fikk Staten “Forkynning av anke og frist for tilsvar” fra meg. Hvor lenge skal da Staten fortsette den uverdige behandlingen av meg? Jeg bare lurer………
Anker til Høyesteretten
Da har vi sendt anke til Høyesteretten. Det var så mye feil i dommen, både sammenblandiger av hendelser og feil tolkninger av lovverket. Jeg har god tro på at Høyesteretten kommer til en annen konklusjon enn lagmannsretten. Kanskje vil Arbeids- og inkluderingsdepartementet og minister Dag Terje Andersen komme på at det var jo ikke å sende veteraner til Høyesteretten som var intensjonen med de flotte talene Forsvarsministeren og Statsministeren. De ville jo at veteraner som har tjenestegjort i utlandet, skulle få bedre oppføgning her hjemme og større tryggehet for at man i allefall ikke skulle måtte gjennom voldsomme prossesser for å få det vi har krav på. Realiteten er jo ikke slik, kjære Regjering! Enda et løftebrudd fra de rød/grønne.
Dødelig depresjon
Det er vel ingen tvil om at depresjoner gjør et kraftig innhogg i livskvaliteten. Vi som sliter med dette, er ofte lite aktive i perioder og tyr gjerne til alkohol og tobakk for å lindre. For min egen del, så røyker jeg ikke og er veldig moderat med alkohol, men er lite aktiv. Men, det som bekymrer meg aller mest, er det som da må være ugunstig stress kontinuerlig. Følelsen av ikke å mestre, strekke til… udugelighetsfølelsen som kommer. En ny studie viser at depresjoner, milde til moderate, mer enn dobbler risikoen for å dø. Det er altså nesten like farlig å være deprimert som å røyke.
Så hva kan gjøres med dette? Ser jeg bort fra riktig medisinering som mange kan ha god effekt av, er aktivitet god medisin. Ikke bare fritidsaktiviteter, men det å ha noe fornuftig å gjøre også. Det være arbeid eller studier. Men, det er dessverre vanskelig for mennesker som sliter, med å få noe å gjøre. NAV er ofte lite flinke til å hjelpe. De har sine regler å forholde seg til og de er lite lystne til å gå utenom de med mindre brukeren selv krangler seg til noe, det er selvopplevd. Jeg måtte i fjor virkelig mase meg til studier, i stedet for det som for meg fortonte seg som bortkastet arbeidsutredning. Det har jeg gjort før. Men, de fleste syke orker ikke å krangle og mase. De tar til takke med hva det måtte være.
Jeg tok 1.avd. juss i 08/09. Det var kanskje det smarteste jeg har gjort på lenge. Selv om jeg ikke gikk inn i historien som en av UiOs toppstudenter, var det å få satt i gang hodet, viktig. Enda viktigere var det å ha noe fast å gjøre – og ikke minst var det viktig for selvfølelsen. Jeg gikk fra å være “sykemeldt” til “jusstudent”. Et bra hopp! Hva som blir min skjebne denne høsten, vet jeg ikke. Jeg skal i denne uken tilbake til NAV og har forberedt meg på å krangle igjen. Jeg ønsker enten å fortsette på juss eller å studere HMS gjennom Falck Nutec. Dette fordi jeg har veldig, veldig lyst til å jobbe med HMS. Jeg har jo også saken min mot NAV som utrolig nok ser ut til å gå til Høyesterett.
Det finnes også det som heter “Inkluderende arbeidsliv”. De fleste bedrifter er skeptiske til å ta inn personer som sliter med ett eller annet, men inkluderende bedrifter har sett hvilke ressurser som “ligger” ubrukt rudt omkring. Et eksempel på dette er Steinar J. Olsen og hans Stormberg. Olsen er levende engasjert i dette med psykisk helse ogjeg er glad for at det finnes slike mennesker! Vi trenger flere bedriftsledere som tar ansvar og som ser hva som skjuler seg i NAV-køen.
Gammel artikkel
Jeg sitter å søker på nett etter veteranrelatert stoff og kom over en artikkel fra 17. januar 2007, der major Jon Reichelt i Kontoret for psykiatri og stressmestringuttaler følgende:
Det er størst fare for problemer senere, når soldatene opplever høy grad av risiko over lang tid og de samtidig ikke har mulighet til å påvirke situasjonen, sier Reichelt.
Han mener det er tvilsomt om såkalt posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan dukke opp uten videre etter mange år. En som har opplevd voldsom dramatikk vil ofte føle et behov for å snakke om det. Soldaten er til en viss grad i en risikogruppe, men vi regner med at bare en av ti kan få varige plager, forklarer Reichelt.
At PTSD ikke kan dukke opp etter mange år, er holdningen våre spesiallister har hatt, og fortsatt har. Denne holdninger er det nå på tide å gå bort fra, etter som nyere undersøkelser konkluderer med noe annet, les: Mental health issues rising among vets
Artikkelen finner her.
Svar fra Hallgeir Langeland
Som nevnt under, skrev jeg i dag mail til alle stortingsrepresentanter fra Rogaland. Litt usikker på om jeg kom til å få svar, spesiellt i disse valgtider, var det veldig hyggelig å raskt få mail fra SVs Hallgeir Langeland. Og for at fantastisk svar jeg fikk:
Hei og takk for mail.
Jeg har bedt SV sentralt vurdere å svare deg, men ikke prioritere det høyt siden du vil skifte oss utJ
Mkh
Hallgeir, SV
Ikke bare tok Langeland min mail alvorlig og sendte den videre, men han gjorde det med humor 
Slikt liker jeg! Så selv om jeg stemmer Høyre selv, så kan jeg ikke annet enn å ønske Langeland og SV Godt Valg!
Så er jeg spent på om de andre følger opp med svar…..!
En åpen Stig Inge Bjørneby
En fantastisk artikkel om tidligere fotballproff, Stig Inge Bjørneby. Der hvor alle så en vellykket, suksessfull mann, hadde depresjon og tristhet fest i sjelen.
- Mørket har slik kraft at jeg ingenting kan gjøre. Jeg forsvinner fra omverdenen og dykker inn i et indre landskap.
- Midt i andres monolog eller utredning om et eller annet, registrerer jeg bare livet og bevegelsene rundt meg. Alt snakk og lyd blir til en fjern støy som ikke kommer inn og forstyrrer meg.
Det er ikke alltid like enkelt å sette ord på det som rører seg innvendig. Bjørneby har klart det. Her er det ord jeg kjenner meg godt igjen i. Som historiens dårligste keeper på Saltstraumens fotballag på 80-tallet, snakker jeg ikke om et liv som fotballproff 
Les artikkelen på Dagbladet.no
Selvmord blandt soldater tar mer liv enn krig
Ganske dyster lesning, dette her:
Jeg lurer på om det finnes statistikk på hvor mange norske soldater som har tatt sitt eget liv etter tjeneste. Jeg vet om et par som jeg tjenestegjorde sammens med. Kan tenke meg at det er store mørketall der…..
“Tikkende Bomber”
Da jeg var i Libanon – husker ikke hvilken kontigent det var, fikk vi besøk av Forsvarets Sterssmestringsteam. De var sendt ned som en følge av et TV program som het “Tikkende Bomber”. Antakelig ville de forsikre seg om at alle som var til stedet under “forelesningen” var ved sine fulle fem. Som for å gjøre det ekstra “morsomt” hadde de på seg t-skjorter med teksten “Bomb Squad”.
Dette var det nærmeste man kom en profesjonell debrief under/etter tjenesten, ser man bort fra samlingen der et par hundre personer var samlet i en sal…. Forsvaret var redd for tikkende bomber, den gangen – fordi folket fikk for første gang vite at det faktisk kunne skje i Norge, at soldater kom hjem med psykiske lidelser. Så sluttet de å bry seg – frem til veteranorganisasjoner som Warfog og SIOPS begynnte å bråke. Da ble det plutselig fart på Forsvarsdepartementet og våre folkevalgte! Da skulle veteraner sikres bedre, både før under og etter tjeneste. Bedre seleksjoner, bedre opplæring, bedre ettervern. Og så var liksom det grei! Ot.prp. 67 ble fremlagt og vedtatt trådt i kraft fra 01.01.10. Så kommer nok politikerne til å klappe seg selv på skulderen en stund for så å glemme soldatene og veteranene. Helt til noen igjen går amok! I USA skjer dette ofte, gjerne med fatale følger slik det fikk for Anthony Marquez. Han klikket og drepte en narkolanger over 30 gram hasj. Marquez hadde ikke fått hjelp, tvert i mot spøkte hans sersjant da moren ytret bekymringer for sønnen. Nå må Anthony Marquez sone 30 år for drapet, et drap som muligens kunne vært unngått dersom han hadde fått bedre oppbacking etter tjeneste i Irak.
Er det slike episoder som dette som skal til før norges folkevalgte innrømmer ansvar og tar tak for å hjelpe de som får problemer? Eller vil Stortinget og Forsvaret fortsette å MOTARBEIDE veteranene, helt til én av oss har fått nok?
Ikke tro et eneste sekund at det ikke kommer til å skje i Norge. Det er store mørketall. Det sitter helt sikkert en veteran i området der du bor, skjelvende, medisinert enten på antidepresiva, alkohol eller narkotika – eller alle tre – og venter på å få hjelp, venter på å finne motet til å be om hjelp…. Gud bedre hvis han venter lenger enn 6 måneder etter tjeneste med å melde skade. Da er han ferdig! Da FRASKRIVER Norge seg ALT ansvar for denne mannen eller kvinnen.
Se også:
Statens smutthull!
Jeg har i det siste søkt på nettet etter undesøkelser om senskader blandt soldater. Det er en oppfatning om at senskader (PTSD) skal komme innen 6 måneder etter traumet. Det la retten stor vekt på i min sak – den jeg tapte – etter at dr. Lars Weisæth hadde sagt dette. Da jeg vet at dette ikke stemmer, har jeg lagt ned litt tid i å finne dokumentasjon som understøtter min sak. Så, da jeg googler rundt på nettet, kommer jeg over en nettside som heter “Heal my PTSD“. Jeg sender en mail og spør om de vet om noe som jeg kan bruke. Jeg får raskt svar med linker til artikler og undersøkelser. Jeg takker og leser det jeg har fått. Vel, et par uker etter dette – kommer en ny mail fra dem. De har funnet en artikkel som de mener vil være “krutt” for meg. Det er en artikkel på NavyTimes.com, der man bl.a. kan lese:
A new study shows that 106,726 Iraq and Afghanistan war veterans within the Veterans Affairs Department health care system have been diagnosed with mental health issues.
That’s 37 percent of the 289,328 veterans who have sought care. Of those, 62,979 — or 22 percent — have been diagnosed with post-traumatic stress disorder.
About 1.6 million troops have served in Iraq and Afghanistan.
The study notes that those numbers are far higher than a military study showing that only 12 percent of active-duty combat veterans received mental health diagnoses from the Military Health System.
That may be because PTSD can show up years after a person experiences a traumatic event.
Another possible reason, lead author Karen Seal wrote, is that “veterans seeking VA care may have less stigma- and career-related concerns than do active-duty military personnel about disclosing mental health problems, and VA clinicians may be more apt to record mental health diagnoses in the clinical record than are military health providers.”
Dette er altså noe som staten, NAV og Weisæth har valgt å ignorere. Hvorfor? Hvorfor tviholde på “6 måneder etter traumet”? Kan det være for å slippe raskere unna ansvaret for veteranene som kommer hjem? “Phu, der var 6 måndere gått! Da slipper vi å bekymre oss for å betale ham/henne noe”! De som tror at Norges regjering – de som sitter trygt og godt hjemme og bestemmer hvor soldatene skal reise, faktisk bryr seg om soldatene som kommer hjem, med mindre DE (regjeringer) har noe å vinne – tar feil! Veldig feil!
Psykiske problemer ikke tabu!
Den godeste Arnet har nok litt rett i sin påstand, men å si at det er en myte at psykiske problemer er tabu, blir feil. De av dere som sliter med en eller annen form for psykisle plager har nok lagt merke til hvordan folks ansikter forandrer seg når du forteller dette.
Det er ingen hemmelighet at jeg har plager som er hemmende for meg – en følge av tjeneste i Forsvaret. Dette har jeg lenge vært åpen om, selv om jeg nå begynner å bli drittlei hele greia. Men, jeg prøver nå. Jeg har vært på en del jobbintervjuer etter at jeg ble syk. Jeg er en åpen og ærlig person, så når intervjuer spør om “det er noe annet”…. eller lurer på hullet i CV’en min, ja da svarer jeg. Når jeg så ser hvordan 90% av intervjuerne reagerer må jeg innrømme at jeg ler litt innvendig. Da er det steinansikt som med litt prøver å virke forståelsesfullt. Samtidig ser jeg at de vrir seg ukomfortabelt i stolen, begynner å kna hendene sine eller “virre” rindt med fingrene. De som skjuler usikkerheten dårligst er de som begynner å stirre i taket, unngå å møte blikket mitt….. Og dette er ofte profesjonelle som har som jobb å snakke med mange forskjellige mennesker. Så, tror man da at naboen eller venner skal takle “nyheten” bedre? Neppe! Psykske lidelser har heldigvis fått mer oppmerksomhet og folk vet mer, men det er nok fortsatt mye tabu rundt emnet!