Psykomotorisk Fysioterapi: etter 7 måneder
Nå er det i overkant av 7 måneder siden jeg hadde min første behandling med psykomotorisk fysioterapi. Jeg tør ikke skrive under på hvor mye det har hjulpet mot PTSD og angst, men det har hjulpet utrolig mye mot følgeplagene. Jeg er betydelig mindre anspent, pusten er bedre og rygg og nakke er bra. Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne behandlingsformen, selvfølgelig i tillegg til annen terapi.
Jeg kan jo ta med at jeg har fått respekt for kunnskapene til fysioterapeuter. Utrolig hva de får til med litt trykking og knaing 
Psykomotorisk Fysioterapi
Jeg har lenge slitt med pusten. Overvekt kan nok få en del av skylden, men det er vel liten tvil om at mange år med konstante spente muskler, har satt sine spor. For noen måneder siden fikk jeg tips om Psykomotorisk Fysioterapi og søkte om det gjennom min behandler. Og i dag er første behandlingstime. Jeg er spent og jeg er veldig optimistisk!
De siste månedene har jeg slitt mye med gjesping. Jeg kan i løpet av en dag (ikke hver dag) ha 100-200 uforløste gjesp, noe som sliter meg helt ut. Jeg håper og tror dette har noe med pustingen min å gjøre, at jeg ikke får åpnet opp hele veien ned. Så er det disse musklene i brystkasse området. De som spenner seg hele tiden og da spesielt når jeg er i “alarmberedskap”. Det føles som om det er i hjertet jeg har vondt, som igjen er ganske skummelt til tider.
Joda, jeg har tatt andre grep og gått ned i vekt. Jeg spiser sunt (faktisk), bortsett fra at jeg slurver litt med frokosten. De største syndene mine er kaffe og snus. Vektreduksjonen har hjulpet litt, men ikke nok. Mer fett skal bort, samtidig som jeg nå altså skal få Psykomotorisk fysioterapi.